Her er et lite innblikk i leken på Lovsanghjemmet.

Enjoy!

Velkommen til Thailand, Steinar:)

Kos på Lovsanghjemmet

Meg og Nod

Den som har kamera, for ungene. Så vi kastet kamera fort i mellom oss for å ta bildet over.

Takk for god innsats Lise!

"om!?" Mange av barna liker å bli løftet på og kost med. "om" betyr opp.

Etter kongesangen danser vi. Feel the groove people! Hoppedyrene er veldig populære! Vi har hester, reinsdyr og drage.

Å jobbe i slummen

Å gå fra vårt trygge og rene område over elva og inn i slummen, får en til å se kontrastene i Thailand godt. Slummen ser ikke så ille ut som man forventer, men synet gir heller ikke det riktige bildet av KLong Toey slummen. Her bor det ca 400 000 mennesker, de er fattige og bor dårlig. Men det som kanskje er verst i denne slummen er samfunsforholdene og familie-situasjonene. Det er mye narkotika og prostitusjon. Få foreldre holder seg kun til hverandre. Og dette er det barna som får svi for. De opplever at foreldre misbruker dem, ikke er hjemme. De kanskje spiller bort eller drikker opp alle pengene. For å hjelpe disse barna, har NMS startet en barnehage midt i slummen.

Her er min hovedoppgave å leke med barna og sørge for at i hvert fall denne delen av dagen blir god. Mange av disse barna har det ikke helt stabilt og bra hjemme. Lovsangshjemmet gir barn i utrolige og vanskelig situasjoner muligheten til en litt tryggere hverdag. Barna får et varmt måltid om dagen, omsorg, lek og kjærlighet. Vi koser oss veldig i løpet av arbeidsdagen, med lek og moro. Vi snakker ikke samme språk, men det går overraskende godt med "may day" (ikke gjør) og "suay" (du er fin).

Nå er det bare 1 uke igjen på Lovsanghjemmet. De stenger for sommeren. Det blir trist å forlate disse barna, for jeg har knyttet meg til dem på en måte. Alle er så fine og flinke. Jeg håper de vil få det fint videre også:)

Lise og jeg satte oss på nattbussen til Koh Tao, klare som egg. Vi hadde alt vi trengte og bussen hadde både TV, pledd og gode seter. Da bussen var på vei spredde vi alle tingene vi kunne få bruk for i løpet av turen og la oss godt til rette. Vi hadde mange gode timer søvn fremfor oss, bussen skulle være fremme på båtterminalen klokka 06.00.

Plutselig våknet jeg av at bussen stoppet og lysene kom på. Jeg hev meg over Lise, som våknet med en gang. Vi samlet sammen alle tingene i en fei og på få minutter var alt pakket ned. Sandalene mine var presset under mitt setet pga plassmangel. Eneste måte å få dem ut på var; at Lise la seg i midtgangen og hentet dem frem. Det var ingen vits i å bry seg om de utålmodige ventet bak, for ingen kunne vel ta båt uten sandaler. Da sandalene var på, ristet jeg pleddene godt for å være sikker på at ingenting var glemt. Og å gikk vi ut.

Utenfor bussen oppdaget vi at det verken fantes båter eller hav i nærheten. Det var ingen baggasje å se og folk var helt rolige. Da så vi endelig på klokken. Og det viste bare kvart på tre! Det var bare pause. Vi lurte på hvor mange som hadde sett oss, og ble enige om at det gjaldt alle bakerst i bussen. Så vi snek oss inn og satte oss rolige ned på plassene våre. Ganske lattermilde.

Før vi dro ut til dette landet var jeg nervøs for hvordan det ville være å ha på så mye klær i den varmen som ventet oss. Jeg spøkte litt med at thaiene var så flaue at de måtte dekke skuldre og knær. Det er visst like unaturlig som å vise andre kroppsdeler. Dette gjelder særlig kvinner, og skuldrene er verst. I Phibun hadde vi hus med hage som var ypperlig til soling. Men da var det viktig å låse porten slik at ikke hushjelpen eller gartneren plutselig skulle komme å se oss "naken". For det er sånn det føles nå. Disse "absurde" tankene om å dekke til skuldre og knær har blitt en del av meg. Selv om jeg kan bruke singlet her i Bangkok, skjer det sjelden, og det ville aldri skjedd i Phibun.

På hotellet ved kysten i dag, fikk jeg sjokk over hvilke friheter turister faktisk tar seg. En vestlig dame i femtiårene sprader selvsikkert inn i lobbyen, kun iført bikini! En bitteliten bikini som dekker det alle nødvendigste. Av og til lurer jeg på hva thaiene faktisk tenker om oss hvite rike. Blir de vant til disse halvnakne menneskene? Eller er det like pinlig hver gang de ser dem? Det stritter jo helt imot deres kultur.

Jeg hadde så mange ideer til å blogge, og fine bilder klare til å legge ut. Men så skjedde det noe med dataen min. Jeg får beskjed om at den er logget på en midlertidig bruker og at brukeren vil bli nullstilt hver gang jeg slår den av. Alle bilder og filer ligger inne på dataen, men jeg finner de bare om jeg gjør et avansert søk på eksakte filnavn.

Hvis noen vet hva jeg skal gjøre så tar jeg gjerne i mot hjelp.

Tusen takk:)

Hilsen Hege

Eksotisk reise og fantastiske mennesker!

Vi skulle flytte fra Phibun til Bangkok og ville ta en litt mer eksotisk reise nedover. Da ble det togtur på andre klasse! På thailandske tog fungerer sovekupéer slik at man sover i de setene man satt i på dagen. Når vi ville sove spurte vi bare konduktøren om han kunne reie opp, og vips så var seter blitt til senger. Vi sov med kjøre-retningen, det var over og underkøyer.

"Kupeen" min var i thaistørrelse, sengen var akkurat 180 cm lang, det er 25 cm lenger enn gjennomsnittshøyden på en thai. Jeg lå godt og trygt og hadde til og med leselampe og korg til småting. Kunne nesten bodd her. Veldig bra.

På dagtid er det varmt og jeg måtte ha luftehull til vifta. Midt på natten ble det plutselig iskaldt og jeg måtte pakke meg inn.

Vi sov i samme vogn som mange forskjellige mennesker, og hørte snorking, during av motoren, folk som visket og den vante lyden av vifter som går. Neste morgen kom konduktøren tilbake og ryddet opp sengene og vi kunne sitte å se ut av viduet mens vi kjørte sakte inn i Bangkok. Toglinjene går helt inntil husene til familier hvor vi så dem lage frokost og vaske seg. Man kunne nesten rekke ut hånden å ta på dem, men de enset oss ikke en gang og levde som de pleide, selv med tilskuere.

En spesiell reise:

I julen var vi i Kambodsja på kombinert visum tur og ferie. Dagen før hjemreisen fikk jeg veldig vondt i magen og liten søvn om natten. Da jeg satte meg på bussen ble det verre, og ibux ville ikke hjelpe. Til slutt ble det sterkere smertstillende som hjalp. Jeg sov det meste av turen frem til grensen til Thailand. Der måtte jeg på do! Da var det inne med kulltabelletter og imodium for å stoppe alskens å komme ut. Jeg var svett som bare det i grensekøen og klarte ikke stå. Da kom en thai som jobbet i skranken og lurte på om jeg var syk. Jeg svarte ja, og han spurte etter passet mitt som han fikk før han forsvant. Da han kom tilbake hadde han ordnet papirene for meg og jeg kunne gå videre til neste runde selv om vi var langt bak i køen.
I neste kø måtte jeg bare bli sittende og gjorde alt jeg kunne for å smile til alle som gikk forbi meg. Plutselig kom det en veldig glad mann bort til meg og vinket til meg. Han gav meg en våt klut som jeg måtte vaske ansiktet med, og så gikk han inn i køen igjen. Så kommer en ny skrankemann og tar meg i hånden og leder meg gjennom køen, bak skranken. Der fikser han papirene mine og like etter kommer Karin, Miriam og Lise også. Vi fikk alle "snike" i køen og kunne sette oss å vente på bussen.

Thaier er omsorgsfulle mennesker som alltid stiller opp. Bussturen videre ble en lek etter de gode opplevelsene med thaiene. Vi nordmenn har noe å lære, vi må ta mer vare på hverandre, også de som er fremmede. Jeg vil i hvert fall prøve selv!

Klem fra Hege